Jeg velger å unngå unnskyldninger for mitt fravær på denne bloggen.
Jeg har et liv, og jeg lever det. Det er den eneste unnskyldningen jeg velger å komme med.
Lørdag 25. September 2010.
- Litt utpå kvelden kom min venn og medblogger Steffen. Vi så på ”The Hangover” og drakk noen pils. Grunnen til dette er av den enkle grunn at om 1 uke ankommer både Steffen og Marius Las Vegas for å tilbringe en uke i syndenes by! Vi måtte jo da se hva som må gjøres for den ultimate Vegas opplevelsen.
- Etter dette ankom jeg ”The Hille Residence”, hvor da Marie, Malin, Christina, Marina og jeg drakk vin, og snakket stort sett hele natten. Om alt mellom himmel og jord.
- Jeg stakk hjem, satte meg på sofaen litt brisen og med Fringe på tv’en. Etter å ha duppet av ca en time fant jeg ut at det var på tide å pakke til den store USA turen som jeg skulle på 1 time senere. Ja, det er helt riktig. Jeg pakket baggen min 1 time før vi dro til flyplassen!
Søndag 26. September 2010.
- Klokken 05:04 satte vi oss inn i bilen og kjørte til Gardermoen. Jeg kom meg inn på flyet og satte meg på vindusplassen. Ahhhh, elsker vindusplassen, ikke bare kan man se ut mye lettere, du kan også lene deg inntil skroget å sove.
- Jeg sitter da altså ved min overnevnte plass å titter ut på alle de hardt arbeidende flyplass ansatte. Og inn på flyet kommer en ganske stor mann, han sliter med å gå, men han klamrer seg fast til hvert sete som om det skal være det siste han noensinne holder seg fast i. Han kommer bort til min rad, ser på plassene over hodet mitt og sliter med å klemme seg inn til…..ja, den midterste plassen. Hvor typisk er ikke det? Etter mye om og men, så dunker han ned i sete og klarer å si: Oh… I forgot, I need an extension to my belt! Dette sier han på den bredeste Texas dialekten jeg har hørt på det jeg kan huske.
- Etter å ha fått sin forlengelse på beltet snur han seg, ser på meg og begynner noe som virker som tidenes monolog om hvor fint Norge er, og i løpet av 15 minutter vet jeg altså hvor han kommer fra, hvem han er forlovet med i Norge, tilstanden til knærne hans, synet hans på vikinger, hvordan hans korte fotballkarriere var, det beste med maten i Norge, hvor mange kilo han har slanket av seg, luftfuktigheten i Dallas, barna til forloveden hans ”Kirsten” som bor på ”Fråggnar” altså, Frogner.
- Etter å ha fordøyd all denne nye usannsynelige uviktige informasjonen satt jeg å tenkte for meg selv ” vær så snill, ikke la meg få en person som er like snakke syk som denne mannen på neste flytur”. Jeg sier til Texaneren å sier: Ahh, that sounds great, but I’m really tired so I think I’ll take a nap.
- Jeg våkner av en brutal latter fra sidemannen og finner ut at ungdommen på ytterste rad har nå fått sin salve informasjon fra den snakkesalige mannen. Vi lander 15 min senere å jeg entrer Heathrow International Airport.
- Vi spiser litt og kommer oss inn på flyet til Los Angeles. Her fikk jeg en vindusplass igjen. Men, nå sitter jeg helt bakerst og det er en to seter. Inn kommer en du kan se er en selvopptatt mann. Han setter seg ned ser på iPhonen sin, og hva har han som bakgrunnsbilde? Jo da, seg selv. Denne typen sa heldigvis ingenting til meg hele turen!
Mandag 27. September 2010
- Jeg våknet klokken 04:39 lokal, tok på meg klær og satte på TV’en.
- Jeg valgte å holde meg inne frem til 12-tiden hvorav temperaturen var helt sinnssyk. Ja, jeg mener det. Aircondition slår 113 Fahrenheit anyday! Hvor mye er 113 Fahrenheit sier du? 45 grader Celsius. Ja, 45 grader!!! Det er varmt. Det er som å gå i en hårføner som er koblet til solen.
- Så, vi stakk ned til bassenget, sleiket litt sol og badet i 1 time, halvannen.
- Etter dette stakk vi ut å spise for så å bli vitne til ettersjokket av et ran som hadde pågått 20 meter unna oss. Brått så kom det 5-6 politibiler med blålys og vi skjønte ikke bæret før vi leste etterpå at det hadde vært Væpnet ran i en Radioshack butikk som vi satt rett ved. Denne dagen ble rundet av med litt mer relaxation på rommet med aircondition, for når det er så varmt, så er det faktisk ikke koselig å være ute en gang.
