-blank-

Noe har våknet i meg. Noe rart, noe jeg har merka en gang før men da forsvant det ganske fort. Nå derimot, har det vært våkent en stund.

Jeg kjenner det koker og jeg føler meg dum. Kan det bare være en liten bom?

Nei, er nok ikke det kompis. Jeg har fått kribling i fingra, og det er digg.
På toget i dag fikk jeg noe jeg vil tørre og påstå er en god idè. Hva dette er for noe kommer jeg nok aldri til å si. Men denne idèen MÅTTE ut. Skjønner du?
Den måtte noteres, den måtte skrives ned detalj for detalj. Og for første gang på mange år, så kan jeg si at jeg likte det jeg så på arket jeg noterte på. Det så bra ut. Det hadde potensialet. Denne idèen kan bli noe virkelig. Det vet jeg. Det tror jeg på.

Men jeg må fortsette. Jeg kan ikke la denne idèen stikke av. Den må noteres fort. Jeg ser det skje. Skjønner du? Du har et håp, et lite håp, men før du får vite om dette håpet slukker som stjerner på himmelen, så må jeg notere det. Og det er som et hinder. Tid. Tid er alt jeg trenger nå. Tid og isolasjon. Dette må ned. Det er en lang gang jeg må løpe gjennom, og den ender aldri. Men jeg kan skimte lyset. Langt der borte. Jeg må nå det.

--------------------------------------------------------------------------------

En hore står på bordet, hun får ikke ordet.
En sjømann i skuta, legger hodet på puta.
En brannmann på land, ser etter vann.


Jeg så ut av mitt vindu
der sto det en hindu
han viftet med arma
og kalte det karma.

Han ser på et hus
og drikker sin brus
den var søt og god,
det var her han ville bo.

En fisk så stor
du vet hvor den bor.
Du kaster ut snøre
og lar deg forføre
En fisk så fin
kan ikke bli din.
Du slipper den fri
og tusler hjem blid.




Rico Out!