Noe har våknet i meg. Noe rart, noe jeg har merka en gang før men da forsvant det ganske fort. Nå derimot, har det vært våkent en stund.
Jeg kjenner det koker og jeg føler meg dum. Kan det bare være en liten bom?
Nei, er nok ikke det kompis. Jeg har fått kribling i fingra, og det er digg.
På toget i dag fikk jeg noe jeg vil tørre og påstå er en god idè. Hva dette er for noe kommer jeg nok aldri til å si. Men denne idèen MÅTTE ut. Skjønner du?
Den måtte noteres, den måtte skrives ned detalj for detalj. Og for første gang på mange år, så kan jeg si at jeg likte det jeg så på arket jeg noterte på. Det så bra ut. Det hadde potensialet. Denne idèen kan bli noe virkelig. Det vet jeg. Det tror jeg på.
Men jeg må fortsette. Jeg kan ikke la denne idèen stikke av. Den må noteres fort. Jeg ser det skje. Skjønner du? Du har et håp, et lite håp, men før du får vite om dette håpet slukker som stjerner på himmelen, så må jeg notere det. Og det er som et hinder. Tid. Tid er alt jeg trenger nå. Tid og isolasjon. Dette må ned. Det er en lang gang jeg må løpe gjennom, og den ender aldri. Men jeg kan skimte lyset. Langt der borte. Jeg må nå det.
--------------------------------------------------------------------------------
En hore står på bordet, hun får ikke ordet.
En sjømann i skuta, legger hodet på puta.
En brannmann på land, ser etter vann.
Jeg så ut av mitt vindu
der sto det en hindu
han viftet med arma
og kalte det karma.
Han ser på et hus
og drikker sin brus
den var søt og god,
det var her han ville bo.
En fisk så stor
du vet hvor den bor.
Du kaster ut snøre
og lar deg forføre
En fisk så fin
kan ikke bli din.
Du slipper den fri
og tusler hjem blid.
Rico Out!
mandag 11. april 2011
mandag 24. januar 2011
Theodor.
Ahhhhh..... Jeg kjenner det kalde ølet skli raskt nedover strupen. Det smaker godt. Jeg hører etter. En av de vanlige sangene står på anlegget inne på Mikrobryggeriet, det eneste jeg får med meg av vokalene i sangen er "Barbara Streisand" igjen og igjen og igjen. En konstruktiv sang. Jeg snur meg rundt ser "Per" rett i øynene. Han ser ned på mitt nå tomme halvliter glass. "Skal du ha en til?" hører jeg han skriker, så vidt overdøvende mot musikken.
"Ja, don't mind if I do" svarer jeg, mens jeg kler ansiktet med et sleskete glis.
"Her er kortet mitt, koden er xxxx, Ikke tips!"
Jeg begynner min 10 minutters lange ferd fra midten av dansegulvet til den endeløse køen ved bardisken. Jeg ser en liten luke, bykster mot den! Nyttesløst.
Plutselig dunker jeg inn i en gigant av en person han ser på meg, snur seg og bestiller. En søt jente sitter på en barstol ved siden av han. Hun ser på meg, jeg smiler, hun smiler tilbake og flytter en stol så det blir plass til meg. !Seier!
Jeg betaler mine 2 øl uten å tipse og kjemper meg tilbake til "Per".
Vi drikker. Vi koser oss rett og slett. "Ida" er der også. "Pernille" har forsvunnet. Jeg finner ut senere på kvelden at hun stakk.
Jeg, "Per" og "Ida" står på dansegulvet. Vi danser ikke, men vi står der.
Noe av det første jeg tenker på etter å slurpet i meg mer øl er hvor jævlig varmt det er. Fy faen det er varmt.
Snur meg rundt, ser litt på utvalget. Får litt øyekontakt her og der, ikke noe å juble over. "Ida" forsvinner.
Tiden går sakte når du tenker over det. Alle mulige tanker flyr gjennom hodet, hva skal jeg si? hvordan skal jeg danse? hva gjør jeg her? Jeg gir faen.
Jeg danser. Snur meg rundt, blir svimmel. Finner ikke "Per", ahh, jeg driter i det. Jeg har det morsomt, det er det som gjelder nå.
Au! Faen! Noen klyper meg i rumpa, jeg snur meg rundt og kjenner de igjen. De satt ved de første bordene inne på Mikrobryggeriet. De gadd tydeligvis ikke sitte lenger.
2 av de er et par. Det er opplagt. 3 hjulet på sykkelen står å danser mens hun ser på meg. Blikket hennes sier: "ja, jeg kløyp deg. Dans med meg nå. kom igjen!"
Jeg beveger kroppen som en zombie koblet til en defibrilator.
Faen så kaldt det er a! Sier jeg høyt mens jeg avbryter en snakksalig venn.
Jeg kobler ut, tenker på hvor mye jeg egentlig foretrekker varmen ovenfor kulden.
Lenge siden jeg har sett de jeg kom med nå. Faen jeg er full.
Løfter armen for å se på klokken. Altfor små tall. Driter i det. Kroppen er sliten nå. Står i kø for å hente jakken min, blir dultet borti, driter i det og. En jente begynner å snakke til meg, vi prater om hvor kjedelig det er på byen i Moss. Jeg lyver. Jeg har hatt det morsomt i dag jeg. Vil ikke skuffe henne, hun er søt, har et pent smil ser ut til å like meg. Jeg prøver å bryte inn. "Hei, Jeg heter..."
Det kommer en gutt bort, tar tak i henne, og jeg ser henne ikke mer.
Jeg tusler bortover gågaten og skjønner hvor dum jeg var når jeg ser på skoene mine. De ble kjøpt i Las Vegas når det var 30 grader pluss.
Og nå går jeg i Moss, fryser overalt, prøver å tenke klare tanker. Det går ikke.
Møter "Christine" og "Deborah". Jeg gikk i klassen til "Christine" for noen år siden. Hun er like hyggelig som alltid :) Ser at henne småfniser av at jeg er full. Det gjør ikke noe. Liker det litt. Men fortsetter å prate. "Deborah" plager meg litt. Jeg vet jeg har sett og møtt henne før. Men klarer ikke plassere henne. Frustrasjonen bygger opp. "Christine" forteller hvor henne jobber og jeg blir truffet av lynet! "Selvfølgelig!!" Brøler jeg ut, det er der jeg har møtt "Deborah" før. Jeg husker hvor rasshøl jeg var sist, og beklager på de høfligste måtene en full man kan på.
Jeg sier hadet og smiler mens jeg går bortover. De gjorde en kald gåtur litt varmere.
Fortsettelse Følger.....!
"Ja, don't mind if I do" svarer jeg, mens jeg kler ansiktet med et sleskete glis.
"Her er kortet mitt, koden er xxxx, Ikke tips!"
Jeg begynner min 10 minutters lange ferd fra midten av dansegulvet til den endeløse køen ved bardisken. Jeg ser en liten luke, bykster mot den! Nyttesløst.
Plutselig dunker jeg inn i en gigant av en person han ser på meg, snur seg og bestiller. En søt jente sitter på en barstol ved siden av han. Hun ser på meg, jeg smiler, hun smiler tilbake og flytter en stol så det blir plass til meg. !Seier!
Jeg betaler mine 2 øl uten å tipse og kjemper meg tilbake til "Per".
Vi drikker. Vi koser oss rett og slett. "Ida" er der også. "Pernille" har forsvunnet. Jeg finner ut senere på kvelden at hun stakk.
Jeg, "Per" og "Ida" står på dansegulvet. Vi danser ikke, men vi står der.
Noe av det første jeg tenker på etter å slurpet i meg mer øl er hvor jævlig varmt det er. Fy faen det er varmt.
Snur meg rundt, ser litt på utvalget. Får litt øyekontakt her og der, ikke noe å juble over. "Ida" forsvinner.
Tiden går sakte når du tenker over det. Alle mulige tanker flyr gjennom hodet, hva skal jeg si? hvordan skal jeg danse? hva gjør jeg her? Jeg gir faen.
Jeg danser. Snur meg rundt, blir svimmel. Finner ikke "Per", ahh, jeg driter i det. Jeg har det morsomt, det er det som gjelder nå.
Au! Faen! Noen klyper meg i rumpa, jeg snur meg rundt og kjenner de igjen. De satt ved de første bordene inne på Mikrobryggeriet. De gadd tydeligvis ikke sitte lenger.
2 av de er et par. Det er opplagt. 3 hjulet på sykkelen står å danser mens hun ser på meg. Blikket hennes sier: "ja, jeg kløyp deg. Dans med meg nå. kom igjen!"
Jeg beveger kroppen som en zombie koblet til en defibrilator.
Faen så kaldt det er a! Sier jeg høyt mens jeg avbryter en snakksalig venn.
Jeg kobler ut, tenker på hvor mye jeg egentlig foretrekker varmen ovenfor kulden.
Lenge siden jeg har sett de jeg kom med nå. Faen jeg er full.
Løfter armen for å se på klokken. Altfor små tall. Driter i det. Kroppen er sliten nå. Står i kø for å hente jakken min, blir dultet borti, driter i det og. En jente begynner å snakke til meg, vi prater om hvor kjedelig det er på byen i Moss. Jeg lyver. Jeg har hatt det morsomt i dag jeg. Vil ikke skuffe henne, hun er søt, har et pent smil ser ut til å like meg. Jeg prøver å bryte inn. "Hei, Jeg heter..."
Det kommer en gutt bort, tar tak i henne, og jeg ser henne ikke mer.
Jeg tusler bortover gågaten og skjønner hvor dum jeg var når jeg ser på skoene mine. De ble kjøpt i Las Vegas når det var 30 grader pluss.
Og nå går jeg i Moss, fryser overalt, prøver å tenke klare tanker. Det går ikke.
Møter "Christine" og "Deborah". Jeg gikk i klassen til "Christine" for noen år siden. Hun er like hyggelig som alltid :) Ser at henne småfniser av at jeg er full. Det gjør ikke noe. Liker det litt. Men fortsetter å prate. "Deborah" plager meg litt. Jeg vet jeg har sett og møtt henne før. Men klarer ikke plassere henne. Frustrasjonen bygger opp. "Christine" forteller hvor henne jobber og jeg blir truffet av lynet! "Selvfølgelig!!" Brøler jeg ut, det er der jeg har møtt "Deborah" før. Jeg husker hvor rasshøl jeg var sist, og beklager på de høfligste måtene en full man kan på.
Jeg sier hadet og smiler mens jeg går bortover. De gjorde en kald gåtur litt varmere.
Fortsettelse Følger.....!
fredag 21. januar 2011
Robert: Norges Seriemester
De av dere som faktisk har så liten selvrespekt at dere leser det våset jeg skriver, vet at jeg elsker filmer og TV-serier.
Jeg har nylig anskaffet meg "How I Met Your Mother" (HIMYM fra nå av)sesong 1 & 2.
Sesong 1 begynte jeg å se på Søndag for 4 dager siden, ca kl 11:30.
På Søndag ca kl 20:00 hadde jeg altså sett hele 1. sesongen.
Og dum som jeg var satte jeg i disk 1 av sesong 2 øyeblikkelig etterpå.
Hva er dette for noe? Hvorfor likte jeg HIMYM så godt? Svaret: Jeg aner ikke. Bare noe med hele settingen. Jason Segel er jo A-W-E-S-O-M-E! Neil Patrick Harris er også morsom i hans kjepphøye, selvelskende rolle. Karakterene i serien bare underholdt meg. Også ligger det lissom noe i de forskjellige scenarioene de dykker innom. Jeg kjenner meg igjen i de så jævlig.
Anywho, anbefaler dere å se på det hvis dere er ute etter litt annerledes sitcom.
The Wire.
Ja, HBO serien med Bl.a Dominic West og Lance Reddick. Fantastisk!
Jeg anskaffet meg sesong 1 for en goooood stund siden. Den har rett å slett bare samlet støv i hyllen før jeg satte den i og nøt episodene og hendelsene som utspant seg på skjermen.
Her blei jeg også hekta. På 2 uker hadde jeg sett gjennom de 5 sesongene som var laget av serien, og for en av de første gangene etter å ha fullført en serie følte jeg meg mettet av den. Det var en tilfredstillende slutt, og den hadde en betydning.
Det er en av de få seriene jeg har sett som ikke har mistet blussen i noe av det de leverer. Anbefales på det sterkeste!
-Pause-
Forrige Lørdag var jeg og min gode venn Steffen på Mikro for å ta et par pils og rett å slett bare slappe av, nyte ølen og stemningen. Vi fikk støttet på både W.Marie, Knut Michael, Christina og Ina.
Vi satt der, drakk og koste oss. Vi møtte på venner og bekjente. Vi hadde det koselig alle mann alle. |Etter hvert begynte Tequila shotsene å komme.... 4 Tequila shots, 3 øl og 2 jaegermeister shots senere befant jeg meg, med 1 stk brukket nese i en slåsskamp mot 2 personer av utenlandsk opprinnelse. Noe av det siste jeg husker er at Politiet satte på meg armbånd, plasserte meg bak i en Politikassebil og ble kjørt av gårde mot Glattcellen.|Ikke noe av dette skjedde naturligvis.
Nr 1. Jeg havner ikke i slåsskamp.
Nr 2. JEG hadde ikke vært den med brukket nese da.
Nr 3. Hvorfor skulle jeg "slåss"? Det hadde blitt kalt slakt. Eneste som hadde skjedd om jeg havnet i bråk på byen ville vært en forside på VG og Dagbladet hvor det står:
" 21-Åring Dømt for drap etter kveld på byen"
Det var riktignok koselig på byen da, skjedde ikke noe stort. Det ble Nachspiel hos meg med Coca-Cola og The Thing på TV'en. + 1 bakt potet da, naturligvis.
Skulle ønske jeg kunne fly jeg......
Rico Out!
Jeg har nylig anskaffet meg "How I Met Your Mother" (HIMYM fra nå av)sesong 1 & 2.
Sesong 1 begynte jeg å se på Søndag for 4 dager siden, ca kl 11:30.
På Søndag ca kl 20:00 hadde jeg altså sett hele 1. sesongen.
Og dum som jeg var satte jeg i disk 1 av sesong 2 øyeblikkelig etterpå.
Hva er dette for noe? Hvorfor likte jeg HIMYM så godt? Svaret: Jeg aner ikke. Bare noe med hele settingen. Jason Segel er jo A-W-E-S-O-M-E! Neil Patrick Harris er også morsom i hans kjepphøye, selvelskende rolle. Karakterene i serien bare underholdt meg. Også ligger det lissom noe i de forskjellige scenarioene de dykker innom. Jeg kjenner meg igjen i de så jævlig.
Anywho, anbefaler dere å se på det hvis dere er ute etter litt annerledes sitcom.
The Wire.
Ja, HBO serien med Bl.a Dominic West og Lance Reddick. Fantastisk!
Jeg anskaffet meg sesong 1 for en goooood stund siden. Den har rett å slett bare samlet støv i hyllen før jeg satte den i og nøt episodene og hendelsene som utspant seg på skjermen.
Her blei jeg også hekta. På 2 uker hadde jeg sett gjennom de 5 sesongene som var laget av serien, og for en av de første gangene etter å ha fullført en serie følte jeg meg mettet av den. Det var en tilfredstillende slutt, og den hadde en betydning.
Det er en av de få seriene jeg har sett som ikke har mistet blussen i noe av det de leverer. Anbefales på det sterkeste!
-Pause-
Forrige Lørdag var jeg og min gode venn Steffen på Mikro for å ta et par pils og rett å slett bare slappe av, nyte ølen og stemningen. Vi fikk støttet på både W.Marie, Knut Michael, Christina og Ina.
Vi satt der, drakk og koste oss. Vi møtte på venner og bekjente. Vi hadde det koselig alle mann alle. |Etter hvert begynte Tequila shotsene å komme.... 4 Tequila shots, 3 øl og 2 jaegermeister shots senere befant jeg meg, med 1 stk brukket nese i en slåsskamp mot 2 personer av utenlandsk opprinnelse. Noe av det siste jeg husker er at Politiet satte på meg armbånd, plasserte meg bak i en Politikassebil og ble kjørt av gårde mot Glattcellen.|Ikke noe av dette skjedde naturligvis.
Nr 1. Jeg havner ikke i slåsskamp.
Nr 2. JEG hadde ikke vært den med brukket nese da.
Nr 3. Hvorfor skulle jeg "slåss"? Det hadde blitt kalt slakt. Eneste som hadde skjedd om jeg havnet i bråk på byen ville vært en forside på VG og Dagbladet hvor det står:
" 21-Åring Dømt for drap etter kveld på byen"
Det var riktignok koselig på byen da, skjedde ikke noe stort. Det ble Nachspiel hos meg med Coca-Cola og The Thing på TV'en. + 1 bakt potet da, naturligvis.
Skulle ønske jeg kunne fly jeg......
Rico Out!
tirsdag 30. november 2010
Robert Vs Sprøyter
Har sett en ganske underlig film nå... Jeg vil kalle den underlig kun fordi jeg aldri har sett en film helt lik denne. Den heter "Tampopo", det er en Japansk film.
Den handler om nuddelsupper, i bunn og grunn. Gidder ikke gå inn i detaljer, men... Den var overraskende underholdende.
Har i tillegg sett en Thailandsk film som heter "Zen" eller "Chocolate" som den originalt var for publikummet i Øst. Her har du en liten annen vri på kampsport filmer, ( ja det var naturligvis en kampsport film ) Vi følger en Autistisk jente som ved hjelp av filmer, tv-serier og generell "second hand" innflytelse blir flink i kampsport.
Ganske bra film egentlig, deilig å se en film som ikke bare er balls to the walls hele tiden, men også legger inn litt hjere og følelser i historien. En scene jeg likte veldig godt var da hun kjørte på med Bruce Lee slåssing. Her følger altså hele pakken med, de latterlige hylene Bruce gjorde etter hvert slag og spark, til og med den kjepphøye holdningen er med. Morsomt!
------------------------------------------------------------------
Uansett.... Jeg var hos legen i dag da, og for å drepe alle mulige rykter om at jeg er dødssyk og sånn. Som jeg egentlig satte ut selv, så viser det seg bare at jeg "kanskje" har fått kyssesyken. Dette finner jeg langt fra morsomt da jeg har hørt alle mulige skrekkhistorier om denne dødsforferdelig sykdommen.
Satt på legekontoret i stad da vettu, og hva tenkte jeg på? jo, at ikke de menneske-haterne skulle begynne å stikke meters lange nåler i armen min for å suge ut blod som en halvtett 10 års støvsuger...
Da hadde jeg bokstavelig talt besvimt. Det har nesten skjedd før, og det VIL skje neste gang. Det er jeg overbevist om. Jeg kan ikke fordra sprøyter. Det er ikke smerten, for den finnes nesten ikke der. Det er bare det faktum at noen skal stikke noe inn i meg og dra ut noe fra meg. Mitt. Mitt blod. Hvorfor faen skal noen se på det i et mikroskop, eller ta tester av det? Har vi ikke kommet langt nok i den vitenskaplige verden at vi kan sjekke dette på andre måter?
ahhhh.... Hater sprøyter ass. Kan absolutt ikke fordra de.
Hadde jeg skulle slåss mot en sprøyte, så hadde jeg dødd. Jeg tuller ikke. En 10 cm høy sprøyte hadde vunnet over meg. Først hadde jeg besvimt, også hadde den sprøytet luft i hovedpulsåren min i halsen. Sånn hadde det skjedd.
Robert Vs Sprøyter. Robert 0, sprøyter 1.
Hvis jeg skal si jeg har en fobi, så er det vel sprøyte fobi.... Vent litt, skal sjekke om det er noe som faktisk heter det.
OK. Nærmeste jeg kommer er: Odontofobi. Jepp, tannlegeskrekk.
Men, i denne skrekken kan blant annet skrekk for sprøyter innbefatte seg. Så, da blir det offisielt det som er det nærmeste jeg kommer.
Men igjen, sprøyter i kjeften har jeg ikke noen problemer med. Forrige gang merka jeg det ikke en gang. Synes ikke det er så ille, men det kan være det faktum at jeg ikke ser at det faktisk skjer. ja. Vi sier det er det.
Ellers da folkens?
Jeg er sykmeldt ut uken jeg. Så blir nok en del surfing av det store web'et og litt film titting tenker jeg. Kanskje jeg skal spille litt Black Ops igjen. Leeeenge siden det nå ass.
Jau jau.
Rico Out!
Den handler om nuddelsupper, i bunn og grunn. Gidder ikke gå inn i detaljer, men... Den var overraskende underholdende.
Har i tillegg sett en Thailandsk film som heter "Zen" eller "Chocolate" som den originalt var for publikummet i Øst. Her har du en liten annen vri på kampsport filmer, ( ja det var naturligvis en kampsport film ) Vi følger en Autistisk jente som ved hjelp av filmer, tv-serier og generell "second hand" innflytelse blir flink i kampsport.
Ganske bra film egentlig, deilig å se en film som ikke bare er balls to the walls hele tiden, men også legger inn litt hjere og følelser i historien. En scene jeg likte veldig godt var da hun kjørte på med Bruce Lee slåssing. Her følger altså hele pakken med, de latterlige hylene Bruce gjorde etter hvert slag og spark, til og med den kjepphøye holdningen er med. Morsomt!
------------------------------------------------------------------
Uansett.... Jeg var hos legen i dag da, og for å drepe alle mulige rykter om at jeg er dødssyk og sånn. Som jeg egentlig satte ut selv, så viser det seg bare at jeg "kanskje" har fått kyssesyken. Dette finner jeg langt fra morsomt da jeg har hørt alle mulige skrekkhistorier om denne dødsforferdelig sykdommen.
Satt på legekontoret i stad da vettu, og hva tenkte jeg på? jo, at ikke de menneske-haterne skulle begynne å stikke meters lange nåler i armen min for å suge ut blod som en halvtett 10 års støvsuger...
Da hadde jeg bokstavelig talt besvimt. Det har nesten skjedd før, og det VIL skje neste gang. Det er jeg overbevist om. Jeg kan ikke fordra sprøyter. Det er ikke smerten, for den finnes nesten ikke der. Det er bare det faktum at noen skal stikke noe inn i meg og dra ut noe fra meg. Mitt. Mitt blod. Hvorfor faen skal noen se på det i et mikroskop, eller ta tester av det? Har vi ikke kommet langt nok i den vitenskaplige verden at vi kan sjekke dette på andre måter?
ahhhh.... Hater sprøyter ass. Kan absolutt ikke fordra de.
Hadde jeg skulle slåss mot en sprøyte, så hadde jeg dødd. Jeg tuller ikke. En 10 cm høy sprøyte hadde vunnet over meg. Først hadde jeg besvimt, også hadde den sprøytet luft i hovedpulsåren min i halsen. Sånn hadde det skjedd.
Robert Vs Sprøyter. Robert 0, sprøyter 1.
Hvis jeg skal si jeg har en fobi, så er det vel sprøyte fobi.... Vent litt, skal sjekke om det er noe som faktisk heter det.
OK. Nærmeste jeg kommer er: Odontofobi. Jepp, tannlegeskrekk.
Men, i denne skrekken kan blant annet skrekk for sprøyter innbefatte seg. Så, da blir det offisielt det som er det nærmeste jeg kommer.
Men igjen, sprøyter i kjeften har jeg ikke noen problemer med. Forrige gang merka jeg det ikke en gang. Synes ikke det er så ille, men det kan være det faktum at jeg ikke ser at det faktisk skjer. ja. Vi sier det er det.
Ellers da folkens?
Jeg er sykmeldt ut uken jeg. Så blir nok en del surfing av det store web'et og litt film titting tenker jeg. Kanskje jeg skal spille litt Black Ops igjen. Leeeenge siden det nå ass.
Jau jau.
Rico Out!
søndag 28. november 2010
Do I got a pocket full of sunshine?
Nå er det virkelig en stund siden jeg blogget noe som helst.
Får vel egentlig ikke lov til å kalle meg selv en blogger heller, gjør det så sjeldent.
Anywho.
Hva har jeg drevet med lurer du på?
Veit ikke om jeg gidder å si det en gang... Du er så jævla kjip allikevel.
okay da...
Jeg har jobbet, begynt å fryse mye om dagen ( grunnet noe man kaller vinter ), har trukket en tann, har boret i kjeften, har kjøpt meg en mediespiller som rommer 1 TB for de som vet hvor mye dette er. Jeg har.... skal vi se.... Vært på Radioresepsjonen på TV inspilling med en arbeidskollega, jeg har begynt å like sushi, jeg har kjøpt meg en bok som heter " Den Tapte Byen Z", jeg har bestemt meg for å dra til Sør-Amerika i Februar 2012. Jeg har.....blitt syk, ikke alvorlig syk, men feber syk, det kjennes jo ut som kroppen slutter å fungere så vi kan vel kalle det dødssyk.
Annet enn det, så har det ikke skjedd stort. Jo, vent. Var på konsert her forrige søndag og så Crystal Castles! Det var temmelig fett...!
Jeg spiller ikke TV-Spill så mye lenger...
Er mer alene om dagen.
Tenker mye mer på hva jeg vil videre i livet.
Og... That's it.
Sånn. Utrolig men sant, nå har jeg altså oppdatert deg på hva som har skjedd i livet mitt siden sist.
Trist ikke sant?
ja, litt. Men, veit du hva? Jeg er faktisk fornøyd jeg.
Er ikke personen som føler at hver dag må være et forbaska eventyr fyllt med farer og uante trusler.
Jeg har lyst til å skrive et manus til en film. En Norsk film. Om spioner, action og spenning.
Jeg har lyst til å flytte til Svalbard, bare for å ha prøvd det. Så når jeg er 60 år kan jeg si til barnebarna mine at jeg har bodd på Svalbard. Jeg vil også prøve å fly, jeg vil til den Kinesiske muren, jeg vil til Amazonas, jeg vil til Egypt, jeg vil til Alaska, Antarktis, Afrika, Australia, Nepal (??), jeg vil til alle disse stedene. Jeg vil så jævlig mye, hodet mitt går i "overdrive" når jeg legger meg. Det er først da jeg får tid til å tenke på alt jeg vil gjøre her i livet. Jeg vil leve lenge nok til at vi utvandrer til en eksotisk annen planet. Jeg vil ha et lykkelig liv med en person som er like blid, like sur, like hyggelig og like snakksalig som meg. Jeg vil ligge på dødsleie og si: Ja, jeg har levd det perfekte liv. Tror du jeg klarer det noen gang?
Jeg vil være den perfekte storebroren som lærer småsøsknene sine ting som er "kult". Jeg vil leve. Jeg vil leve godt, lenge og morsomt.
Hver dag skal være en uendelig morsom historie. Jeg vil ha en bok skrevet om meg hvor det står:
"Robert Flobergseter - Veien til det perfekte liv"
Eller så kan jeg jo bli en av de som gir tips til folk hvordan de skal leve, men jeg lar være å følge de tipsene selv. Føler vel egentlig at det er sånn jeg er allerede.
Jeg vil huske alt. Jeg har lyst til å huske alle menneskene jeg har møtt, alle menneskene som husker meg, alle som kan si : Robert ja, fin fyr det!
Dette er jo naturligvis helt vill fantasi. Men, det er lov å drømme. Er det ikke?
Får vel egentlig ikke lov til å kalle meg selv en blogger heller, gjør det så sjeldent.
Anywho.
Hva har jeg drevet med lurer du på?
Veit ikke om jeg gidder å si det en gang... Du er så jævla kjip allikevel.
okay da...
Jeg har jobbet, begynt å fryse mye om dagen ( grunnet noe man kaller vinter ), har trukket en tann, har boret i kjeften, har kjøpt meg en mediespiller som rommer 1 TB for de som vet hvor mye dette er. Jeg har.... skal vi se.... Vært på Radioresepsjonen på TV inspilling med en arbeidskollega, jeg har begynt å like sushi, jeg har kjøpt meg en bok som heter " Den Tapte Byen Z", jeg har bestemt meg for å dra til Sør-Amerika i Februar 2012. Jeg har.....blitt syk, ikke alvorlig syk, men feber syk, det kjennes jo ut som kroppen slutter å fungere så vi kan vel kalle det dødssyk.
Annet enn det, så har det ikke skjedd stort. Jo, vent. Var på konsert her forrige søndag og så Crystal Castles! Det var temmelig fett...!
Jeg spiller ikke TV-Spill så mye lenger...
Er mer alene om dagen.
Tenker mye mer på hva jeg vil videre i livet.
Og... That's it.
Sånn. Utrolig men sant, nå har jeg altså oppdatert deg på hva som har skjedd i livet mitt siden sist.
Trist ikke sant?
ja, litt. Men, veit du hva? Jeg er faktisk fornøyd jeg.
Er ikke personen som føler at hver dag må være et forbaska eventyr fyllt med farer og uante trusler.
Jeg har lyst til å skrive et manus til en film. En Norsk film. Om spioner, action og spenning.
Jeg har lyst til å flytte til Svalbard, bare for å ha prøvd det. Så når jeg er 60 år kan jeg si til barnebarna mine at jeg har bodd på Svalbard. Jeg vil også prøve å fly, jeg vil til den Kinesiske muren, jeg vil til Amazonas, jeg vil til Egypt, jeg vil til Alaska, Antarktis, Afrika, Australia, Nepal (??), jeg vil til alle disse stedene. Jeg vil så jævlig mye, hodet mitt går i "overdrive" når jeg legger meg. Det er først da jeg får tid til å tenke på alt jeg vil gjøre her i livet. Jeg vil leve lenge nok til at vi utvandrer til en eksotisk annen planet. Jeg vil ha et lykkelig liv med en person som er like blid, like sur, like hyggelig og like snakksalig som meg. Jeg vil ligge på dødsleie og si: Ja, jeg har levd det perfekte liv. Tror du jeg klarer det noen gang?
Jeg vil være den perfekte storebroren som lærer småsøsknene sine ting som er "kult". Jeg vil leve. Jeg vil leve godt, lenge og morsomt.
Hver dag skal være en uendelig morsom historie. Jeg vil ha en bok skrevet om meg hvor det står:
"Robert Flobergseter - Veien til det perfekte liv"
Eller så kan jeg jo bli en av de som gir tips til folk hvordan de skal leve, men jeg lar være å følge de tipsene selv. Føler vel egentlig at det er sånn jeg er allerede.
Jeg vil huske alt. Jeg har lyst til å huske alle menneskene jeg har møtt, alle menneskene som husker meg, alle som kan si : Robert ja, fin fyr det!
Dette er jo naturligvis helt vill fantasi. Men, det er lov å drømme. Er det ikke?
Abonner på:
Innlegg (Atom)